Skolen påvirker utviklingen til alle nordmenn i kanskje den viktigste fasen av livet. Derfor bør forholdene i skolen være under kontinuerlig debatt. Den viktigste ressursen i skolen er lærerne. En god skoledebatt krever derfor en debatt om lærernes arbeidsoppgaver, deres innsats, kompetanse og utdanning. Lærerne, som andre arbeidstakergrupper i offentlig sektor, må akseptere at deres kollektive verdi vurderes offentlig. Dessverre er det slik at når lærernes lønns- og arbeidsvilkår diskuteres, er det nesten bare lærerorganisasjonene som deltar i debatten. Kommunene, som er arbeidsgiverne til lærerne, har svært liten innflytelse på lønns- og arbeidsforhold. Lærerorganisasjonene forhandler med staten, og myndighetene uttaler seg nesten ikke i lønnsspørsmål. I motsetning til arbeidsgiverne i privat sektor, er stat og kommuner nesten helt taus om hvordan de ser på konsekvensene av bedre lønns- og arbeidsforhold. Jeg ønsker med dette innlegget å vise at det sannsynligvis blir nok lærere i skolen, selv om lønna til lærerne utvikler seg som lønna til andre arbeidstakere.

Lærerorganisasjonene hevder at et kraftig lønnsløft er nødvendig for å sikre rekrutteringa til yrket. Per Ramberg hevder det samme i en artikkel her i Adresseavisen 17. mars ved å bruke en rekke tall. Jeg mener at denne framstillingen er feil. Beregningene i Stortingsmelding nr. 12 (1999-2000) viser at det ikke vil bli for lite lærere. I følge myndighetenes beregninger vil de aller fleste kommuner og fylkeskommuner ikke få problemer med rekruttering av undervisningspersonale med allmennlærerkompetanse eller praktisk-pedagogisk kompetanse. Førskolelærere er et unntak, noe som kan kreve egne virkemidler rettet mot denne gruppen. Hvorfor får vi ikke høre om disse beregningene i mediene? Disse beregningene forutsetter at sysselsettingsmønsteret til arbeidstakere med pedagogisk utdanning ikke endrer seg. Det er en rimelig antakelse viss lønna til lærerne utvikler seg som lønna til andre arbeidstakere. Selvfølgelig er det noe usikkerhet knyttet til slike beregninger som er verdt å diskutere - det vil det alltid være -, men den logiske konsekvensen av usikkerheten er å følge opp beregningene på seinere tidspunkt, ikke å gjennomføre drastiske tiltak nå.

Noen har hevdet at beregningene i Stortingsmeldinga må være feil. Norsk Lærerlag presenterer et annet regnestykke i sin kommentar til Stortingsmeldinga. Men det regnestykket er etter mitt skjønn feil. Der antas det at mange yngre lærere vil slutte i skolen, mens kun nyutdannede vil begynne i skolen. Det strider mot erfaringene fra 1990-tallet. Dessuten antas det en for stor grad av pensjonering blant eldre lærere.

For å ha fleksibilitet i personalpolitikken i skolene, bør lærere uten formell kompetanse brukes i noen grad. Man må kunne ansette lærere i vikarstillinger på kort varsel. Viss slike lærere alltid skal ha pedagogisk kompetanse, må det alltid være personer som venter på at det skal bli lærerstillinger ledig. Med andre ord, viss alle uten formell kompetanse skal ut av skolen, må det være en kø av potensielle lærere med kompetanse rettet mot enhver skole. Det er ingen gunstig situasjon verken for de lærerne som ønsker lærerjobb, men som ikke har det, eller for samfunnet som da vil utdanne flere personer til læreryrket enn nødvendig. Per Ramstad hevder at det i dag er 6000 lærere i grunn- og videregående skole uten formell kompetanse. Jeg stiller meg undrende til dette tallet. For skoleåret 1997/98 forteller statistikken som er tilgjengelig for meg at det var 3597 lærere uten formell kompetanse. Dette har endret seg lite de siste to årene. Et bedre bilde på lærermangelen får man viss man betrakter lærere i hel stilling som ikke har formell kompetanse. Fleksibiliteten som krever tilgang på lærere uten formell kompetanse slår først og fremst ut i deltidsstillinger. I skoleåret 1998/1999 var det 1177 lærere med hel stilling i grunnskolen som manglet formell kompetanse, det er omtrent 2,5% av lærerne i hel stilling. I videregående skole er det nesten ingen lærere i hel stilling uten formell kompetanse. Det skyldes at antall elever er kraftig redusert de siste årene som følge av færre 16-20 åringer.

På mange måter var det imponerende at 6-årsreformen i 1997 ikke førte til større problemer med å rekruttere lærere til skolen. Reformen krevde omtrent 5 000 nye lærerårsverk. Noe av årsaken til at det ikke ble rekrutteringsproblemer er nok at førskolelærere med noe tilleggsutdanning fikk kompetanse til å undervise de første årene på barneskolen.

Det er kun et fåtall av skolene og kommunene som har problemer med å rekruttere lærere med formell kompetanse. For å redusere bruken av lærere uten formell kompetanse, trenger man derfor ikke å sette inn virkemidler hvor alle blir behandlet likt. De kommunene som har problemer, må gis mulighet til selv å bedre på situasjonen. Det må være mulig for enkeltkommuner å øke lønna. En slik lønnsfleksibilitet vil bidra til et mer likt skoletilbud mellom kommunene. Lærere med jobb utenfor skolen kan rekrutteres til lærerjobber i kommuner hvor lærerstillingene er lite attraktive. På samme må man la lærere med kompetanse i fag der det er underskudd på lærere, få høyere lønn. Mye tyder på at det kan bli for få realister i Norge i årene som kommer. For å bøte på det må lønna til de som er villig til å ta slik utdanning øke. En slik lønnsøkning vil skje automatiske i privat sektor for arbeidstakere med en kompetanse det er underskudd på, og slik bør det også være i offentlig sektor. Problemet med få lærere med kompetanse i realfag kan selvfølgelig også løses ved å gi alle lærere en stor lønnsøkning. Men det vil være mye dyrere for staten og kommunene enn å begrense lønnsveksten til den gruppen hvor det faktisk er rekrutteringsproblemer. De tegnene man ser til rekrutteringsproblemer i læreryrket i dag, kan løses uten en stor økning i skolekostnadene ved å la kommunene få innflytelse i lønnsdannelsen.

Søkningen til allmennlærerutdanninga er redusert de siste årene. Er det bekymringsfullt? For det første er søkningen til omtrent alle typer studier redusert. Det skyldes at ungdomskullene er blitt mindre og at arbeidsledigheten er redusert. For ungdom i dag er det mange flere muligheter til å gå rett ut i yrkeslivet etter grunnskole eller videregående skole enn for få år siden. Søkningen til studier ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) illustrerer dette. Ved HiNT kom alle kvalifiserte søkere inn på 17 av 25 studietilbud sist høst. Dette gjaldt også allmennlærerutdanninga. På den andre side, det var 1,4 primærsøkere (søkere med allmennlærerutdanning som første ønske) pr. studieplass i lærerutdanninga. På nasjonalt plan er det flere som ønsker å ta lærerutdanning enn antall tilgjengelige studieplasser. I Trondheim, for eksempel, ble ganske mange søkere til lærerutdanninga avvist. Hvorfor ønsker ikke de som ble avvist i Trondheim å ta lærerutdanning på Levanger? En ytterligere nedgang i antall søkere til lærerutdanninga bør i første omgang føre til en omdisponering av studieplasser fra lite attraktive høgskoler til attraktive høgskoler.

Selv om det mange steder stilles svært lave krav til å studenter som starter med lærerutdanning, er det fremdeles vanskelig å komme inn på studiet til et annet kvinnedominert yrke i offentlig sektor, nemlig sykepleierstudiet. Hvorfor er sykepleierutdanning mye mer attraktivt enn læreryrket? Lønnsnivået ved normal arbeidstid er omtrent lik. Er arbeidsforholdene verre for lærerne? Viss det er tilfellet, bør læreryrket være bedre betalt enn sykepleieryrket. Jeg tror imidlertid forklaringen ligger i den negative beskrivelsen av skoleverket som mange bidrar til i dag. Fokusering på muligheter og utfordringer i læreryrket vil bidra til å gjøre yrket mer attraktivt, noe alle vil være tjent med. Arbeidstakerne i skoleverket har en krevende jobb, og derfor er rekruttering til skoleverket så viktig. Det som må diskuteres nå, er om det bør gjøres noe med lærernes kvaliteter. Kan og bør det gjøres noe for å få dyktige lærere til å fortsette i skolen, og for å få dyktige elever på videregående skole til å velge lærerutdanning? Selv om det etter all sannsynlighet vil bli nok lærere de neste årene, er det et spørsmål om det kan være fornuftig med økt lønn for å bidra til god kvalitet i undervisninga. Dette er imidlertid et komplisert spørsmål som krever en egen debatt.
 

Torberg Falch
Forsker (Post doc.)
Institutt for sosialøkonomi
NTNU