Vi er opptatt av kvaliteten på den norske grunnskolen.
Men hvor god er skole A i forhold til skole B? Viss elevene lærer
relativt lite på skole A, og elever, foresatte, undervisningspersonalet
og skoleledelsen ikke vet det, vil skolen fortsette som før. Alle
involverte trenger kunnskap om hvordan sin skole fungerer i forhold til
andre skoler for å initiere endringer når endringer er nødvendig.
Kvalitetsutvalget
er et offentlig utvalg opprettet av regjeringen. I sin delinnstilling
av 14. juni 2002 (NOU 2002:?) går utvalget inn for at kvaliteten
på hver enkelt grunnskole skal kartlegges og offentliggjøres.
Men Kvalitetsutvalgets forståelse av kvalitet er misvisende.
Kvalitetsutvalget sin innstilling er viktig fordi
de fleste politiske partiene er opptatt av skolekvalitet. Derfor er det
all grunn til å tro at den statlige politikken overfor grunnutdanningen
vil få nye elementer som kan være viktig for hvordan skolene
vil fungere. Etter min oppfatning er Kvalitetsutvalget på riktig
spor, men deres forslag bør ikke gjennomføres uten en del
endringer.
Det er mulig skolefolk og kommuneledelse i dag vet
hvilke skoler som fungerer bra og hvilke som fungerer mindre bra. Jeg tror
de har begrenset kunnskap om det. Men i alle fall har foreldre svært
begrensete muligheter til å gjøre slike vurderinger. Foresatte
er en svært viktig ressurs for skolene. Hjemmet til barna er svært
viktig for deres læring, og derfor bør foreldrenes engasjement
utnyttes. Og foreldre vil vite hvordan skolen fungerer. Derfor trenger
vi informasjon om skolekvalitet.
Den viktigste grunnen til at informasjon om skolene
bør gjøres tilgjengelig er at det vil gi grunnlag for forbedring.
Skoler som kommer dårlig ut blir nødt til å sette inn
tiltak for å forbedre seg. Sammenligning med andre gir alltid insitament
til forbedring. Fokus på å være en god kunnskaps- og
holdingsformidler er nødvendig for å gjøre den norske
skolen bedre, og sammenligninger vil sørge for et slikt fokus. En
vurdering av en skoles status er en vesentlig forutsetning for arbeid med
forbedringer.
Altså er det bra at Kvalitetsutvalget foreslår
at skolekvaliteten skal kartlegges systematisk, og at informasjonen skal
offentliggjøres. Men hva er kvalitet?
Kvalitet er knyttet til hva et produkt eller en tjeneste
eller en utdanningsinstitusjon gir kjøperne eller brukerne. En pølse
kan være alt fra god til vond, tannlegetjenester kan være gode
eller dårlige, opphold på en skole kan øke kunnskapene
i varierende grad. Elever på gode skoler vil lære mer enn elever
på mindre gode skoler. Kvaliteten på en skole er knyttet til
hva elevene sitter igjen med etter at skoleåret er over. Skoler skal
gi hensiktsmessig opplæring som gagner elevene. Dette er resultatet
av skolegangen. Og det er dette resultatet som er av interesse for elever
og foresatte.
Det er her Kvalitetsutvalget er misvisende. Utvalget
definerer tre typer kvalitet: Strukturkvalitet, prosesskvalitet og resultatkvalitet.
De sier at: ”Egenskapene ved de tre kvalitetsområdene utgjør
opplæringsvirksomhetens samlede kvalitet.” Etter min vurdering er
strukturer og prosesser uinteressante bare resultatet blir bra. Jeg bryr
meg ikke om hvordan pølsefabrikken er organisert (med noen mindre
unntak som arbeidsforhold for de ansatte), bare pølsa blir god (både
i smak og sunnhet) og billig. Jeg bryr meg heller ikke om prosessene på
tannlegekontoret bare tjenesten jeg får er bra. Derfor er det i utgangspunktet
heller ikke interessant med strukturer og prosesser i skolen bare ungene
får mye lærdom og gode arbeidsvaner og holdninger.
I all verdiskapning (som å lage pølser,
produsere tjenester og formidling av lærdom), må det gjøres
en innsats. Det må være innsatsfaktorer som koster penger (i
skolen er riktignok elevenes innsats den viktigste innsatsfaktoren). Så
må det være prosesser innenfor en struktur der innsatsfaktorene
bidrar med det de skal bidra med på en mest mulig effektiv måte.
Skal man forstå hva som påvirker kvaliteten på noe, må
man derfor ha en forståelse av innsatsfaktorer, strukturer og prosesser.
Men dette bare forklarer resultatet, det er ikke selve resultatet.
For å si det samme en gang til. Resultatet av
en skoles virksomhet er kun knyttet til elevenes læring. Kvalitetsutvalget
burde derfor kun være opptatt av dette, og ikke strukturer og prosesser.
Med det opplegget som utvalget foreslår, kan en skole bli klassifisert
som rimelig god fordi den har god struktur og interne prosesser, selv om
resultatene ved skolen er elendige. Det blir feil.
Derfor bør staten kun nøye seg med å
kartlegge resultatkvalitet. Det bør staten gjøre for at skoleeierne,
det vil si kommunene, skal kunne sammenligne seg med andre skoleeiere.
Når dette er klarlagt, la skoleeierne ta tak i skoler med dårlige
resultater. De må kartlegge bruken av innsatsfaktorer, strukturer
og prosesser. De må lære av andre skoler og kommuner, og gjerne
en statlig kompetanseinstans (for eksempel et Læringssenter).
I et slikt system blir det selvfølgelig viktig
å måle resultater på en god måte. Da er det viktig
å huske på at læring per definisjon er en økning
i kunnskaper, forbedring av holdninger, osv. For å konkretisere
med faglig læring, som tross alt er det viktigste på skolen,
bør derfor en sammenligning av skoler baseres på kunnskapsøkningen
for elevene ved skolen. Kvalitetsutvalget foreslår å sammenligne
kunnskapsnivået mellom skolene. Dette vil nok hovedsakelig
avspeile elevenes familiebakgrunn, mens kunnskapsøkningen
i større grad vil avspeile skolenes bidrag.
(Sammenligningen av skolen og pølser er valgt fordi en vanlig frase er at ”en skole kan ikke sammenlignes med en pølsefabrikk”. Det er selvfølgelig på mange måter rett, men ved en viss abstraksjon ser man at vesentlig elementer er sammenfallende. I begge tilfeller må det settes inn ressurser (av ulike slag) i en prosess (som er mer eller mindre komplisert) der det man ønsker å skape blir realisert. Derfor er faktisk pølseproduksjon og skoleproduksjon like presise begreper.)