| Bokanmeldelse:
Geir Høgsnes: Krone for krone. Lønnsforhandlinger og -fordelinger.
Ad Notam Gyldendal, 1999.
I forbindelse med de årlige sentrale lønnsforhandlingene, handler mye av mediadebatten om relative lønninger. I perioder har det vært enighet mellom alle aktørene om hva som er en fornuftig gjennomsnittlig lønnsvekst. Da bestemmer lønnsforhandlingene hovedsakelig hvordan veksten skal fordeles. Geir Høgsnes sin bok handler om utviklingen i lønnsfordelingen i det norske arbeidsmarkedet. Boka gir en verdifull gjennomgang av den årlige utviklingen i relativ lønn for en rekke arbeidstakergrupper og en fyldig oversikt over det norske forhandlingssystemet. Boka består av åtte kapitler pluss et etterord. I det innledende kapittelet argumenteres det for at en studie av relative lønnsrelasjoner over tid er sentralt "for å forstå hva som skjer i tilknytning til de enkelte lønnsoppgjør i samtiden og framtiden" (s. 14). For eksempel innebar lønnsoppgjøret i 1998 store reallønnsøkninger, men samtidig ble det streiker både i privat og offentlig sektor blant grupper som hadde hatt en reduksjon i relativ lønn over en lengre periode. Store reallønnstillegg var ikke nok til å unngå streiker, enkelte grupper krevde at deres relative posisjon skulle bedres. Hovedmålsettingen med boka er å presentere utviklingen i relative lønninger og drøfte mulige årsaker til de observerte utviklingstrekkene. I kapittel 2 diskuteres ulike teorier for den norske lønnsdannelsen. Siden forfatteren er sosiolog, er det naturlig at det fokuseres på andre mekanismer enn det som faller naturlig for en økonom. Jeg synes likevel at dette kapittelet skjemmes av en del lettvinte utsagn. En modell hvor lønn blir bestemt av tilbud av og etterspørsel etter arbeidskraft, forkastes fordi den bygger på lite realistiske forutsetninger. Selv om det er lett å være enig i at det norske arbeidsmarkedet ikke kan forstås fullt ut med en slik modell, vil det etter mitt syn likevel være overraskende om skift i tilbud og etterspørsel etter ulike typer arbeidskraft ikke påvirker relative lønninger. Tradisjonelle forhandlingsmodeller kritiserer forfatteren for det første ved at aktørene antas å være hyperrasjonelle og lite virkelighetsnære. Hva som legges i begrepet "hyperrasjonell", er uklart. Min oppfatning er at den største svakheten ved tradisjonelle lønnsforhandlingsmodeller er forutsetningen om fullkommen informasjon blant aktørene. Derfor har ikke fenomener som streik og riksmeglingsmann noen plass i slike modeller. For det andre kritiseres modellen for å være lite egnet til å forstå forhandlingene som en prosess som inkluderer mer enn to forhandlingsmotparter. Kapittelet inneholder en grundig og svært leseverdig beskrivelse av de sosiale og institusjonelle rammene i det norske forhandlingssystemet. Det fokuseres på rollene til tredjepartsaktører (Riksmeglingsmannen, Arbeidsretten og Rikslønnsnemnda), korporative organ (Regjeringens kontaktutvalg, det tekniske beregningsutvalget) og myndighetenes inntektspolitikk. Videre diskuteres rettferdighetsprinsipper og sosiale normer sin plass i lønnsdannelsen. Den mest kjente økonomiske modellen som tar hensyn til slike forhold er Akerlof og Yellen's (1990) effektivitetslønnsmodell. Hovedpoenget i denne modellen er at normer er viktig for motivasjonen til arbeidstakerne, og normene påvirkes av relative lønninger. De underbygger dette med både sosiologiske og psykologiske studier. Det er derfor feil når Høgsnes hevder at "[h]eller ikke effektivitetslønnsteori fokuserer primært på relative lønninger og lønnssammenligninger mellom ulike grupper lønnstakere" (s. 27). I stedet for å prøve og framstille økonomiske modeller som snevre og ubrukelige til "å forstå forløpet av en konkret forhandlingsrunde og hva som blir resultatet" (s. 21), hadde boka tjent på å fokusere på mekanismene modellene beskriver og de ulike implikasjonene av modellene. Ingen økonom tror at abstrakte og formaliserte modeller forklarer "alt", det er heller ikke meningen, men de gir en generell innsikt som er nyttig når man skal forstå dominerende utviklingstrekk. Men fordi tradisjonelle økonomiske modeller nødvendigvis har begrenset forklaringskraft, er bokas framstilling av hvordan institusjoner og normer om rettferdighet fungerer interessant lesing. De normene som har vært sentrale for en rettferdig intern lønnsfordeling blant arbeidstakerne presenteres som (i) lik lønn for likt arbeid, (ii) lønn etter ansvar og/eller utdanning, (iii) lønn etter behov, og (iv) lik lønn uavhengig av type arbeid. Kapittel 3 presenterer resultater fra spørreundersøkelser om rettferdighet og lønn. Under 5% av arbeidstakerne oppfatter sitt lønnsnivå som høyere enn rettferdig i forhold til andre grupper, og over 50% oppfatter sitt lønnsnivå som urettferdig lavt i forhold til andre grupper. Hvordan kan da normer være den viktigste forklaringen på den observerte utviklingen i relativ lønn? Når over halvparten av arbeidstakerne er misfornøyd med sin relative lønn, tror jeg at andre forhold enn normer om rettferdighet har vært viktigst for lønnsutviklingen. Dessverre gjør ikke boka noe forsøk på å forklare hvordan så mange kan være misfornøyd viss normer for rettferdighet faktisk har vært retningsgivende for utviklingen. Utviklingen i relativ lønn i perioden 1975-1996 for en rekke arbeidstakergrupper blir presentert i kapitlene 5-7. Alle grupper sammenlignes med gjennomsnittslønna til mannlige industriarbeidere, noe som blir motivert i kapittel 4. De som er interessert i detaljer, vil finne mye interessant i figurene som presenteres. Hovedtrekkene ved utviklingen kan kort oppsummeres som følger: (i) I privat sektor har relative lønninger vært stabile med unntak av en heving av de lavtlønte. (ii) De aller fleste arbeidstakerne i offentlig sektor har hatt en nedgang i relativ lønn, unntaket er de lavest lønte kommuneansatte. Det er en rekke mulige forklaringer på denne utviklingen. Et problem for denne typen analyser er tolkningen av situasjonen i startåret for analysen. Kan den utviklingen man har sett være en korreksjon for skjevheter som var utviklet forut for analyseperioden? Det burde vært diskutert. Men hovedproblemet med å tolke utviklingen er at den teoretiske gjennomgangen i boka ikke gir noen klare hypoteser. De utviklingstrekk som gis en tolkning i kapitlene 5-7 og i det oppsummerende kapittelet 8, kan derfor lett gis alternative tolkninger. For eksempel sies det om privat sektor at siden de fleste har hatt en stabil relativ lønn, tyder "utviklingen på at det er sterke ikke-rasjonelle føringer på hva som tilfaller ulike grupper i lønnstillegg" (s. 108). Men stabile relative lønninger kan i utgangspunktet ikke forkaste noen teori for lønnsfastsettelse. Man måtte i tilfelle ha påvist relative endringer i tilbud av og etterspørsel etter ulike arbeidstakergrupper eller endringer i forhandlingsstyrken til de ulike gruppene. Dette blir imidlertid overhodet ikke diskutert. Et annet eksempel er forklaringen på reduksjonen i relativ lønn for offentlig ansatte. Mens forfatteren mener at stabile relative lønninger i privat sektor skyldes en norm om at relative lønninger skal holdes forholdsvis stabile, mener han at offentlig sektor styrer etter "en modifikasjon av normen eller prinsippet om «likhet i lønn»" (s. 133). Siden like arbeidstakergrupper har opplevd ulik lønnsutvikling i de to sektorene, forkastes at tilbuds- og etterspørselsforhold kan forklare den ulike utviklingen i sektorene. Det er imidlertid ingen diskusjon av om preferansene for andre arbeidsbetingelser enn lønn har endret seg i perioden. Kvinner synes for eksempel å ha sterkere preferanser enn menn for sikre jobber som gir mulighet for redusert arbeidstid, og slike jobber er det flest av offentlig sektor. Den økte kvinnelige yrkesdeltagelsen kan derfor ha ført til ulike tilbudssideeffekter i de to sektorene. En mer interessant hypotese som presenteres er knyttet til at flere hovedsammenslutninger på arbeidstakersiden er involvert i de sentrale forhandlingene i offentlig sektor mens privat sektor er dominert av LO. I offentlig sektor er det konkurranse mellom hovedsammenslutningene både om medlemmer og om prinsipper for intern fordeling av lønn mellom arbeidstakerne. Det er altså ikke en situasjon der "en kjøper forhandler med en selger", men i stedet "en kjøper forhandler med flere selgere". Dette svekker arbeidstakersiden, og gir større gjennomslag for myndighetenes interesser. Jeg savner en sammenligning av utviklingen i relative lønninger i Norge med utviklingen i andre land. Det tror jeg kan bidra til økt forståelse av den norske utviklingen. Viss de norske og internasjonale erfaringene er like, skulle man tro at det ikke er særnorske forhold som organisasjonsstruktur og inntektspolitikkens utforming som har vært avgjørende for utviklingen. Viss utviklingen i Norge derimot skiller seg fra andre land, er det større grunn til å tro at interne forhold er viktig. For eksempel Freeman og Katz (1995) presenterer utviklingen i lønnsspredning i en rekke land på 1980-tallet. Mens noen land har hatt en kraftig økning i relative lønninger (først og fremst USA og Storbritannia), har andre land hatt forholdsvis stabile relative lønninger (Europa unntatt Storbritannia). Freeman og Katz sin tolkning er at siden etterspørselen etter arbeidskraft har utviklet seg til fordel for høytlønte på en tilnærmet lik måte i alle OECD-land, må institusjonelle ordninger hatt stor betydning i de landene som ikke har opplevd økt lønnsspredning. Det er forhold som økte minimumslønninger, sentraliserte lønnsforhandlinger og investering i utdanning. Jeg tror institusjoner er viktig for i hvor stor grad normer om rettferdighet kan påvirke lønnsutviklingen. Fallende relativ lønn for arbeidstakere i offentlig sektor er et fenomen som er felles for svært mange land, se for eksempel oversikten til Bender (1998). Litteraturen er imidlertid forholdsvis tynn på forklaringsfaktorer. I dette perspektivet er boka til Geir Høgsnes interessant fordi den diskuterer en rekke hypoteser som kan forklare en slik utvikling. Et par av dem er nevnt over, andre er knyttet til grad av desentralisering av lønnsfastsettelsen og myndighetenes inntektspolitikk. Et moment som ikke drøftes er bruk av "wage-twist" politikk til å finansiere veksten i offentlige utgifter. Pedersen m. fl. (1990) argumenterer for at redusert relativ lønn i offentlig sektor i Danmark på 1980-tallet ble brukt som et middel til å finansiere offentlige sektor. Når det er effektivitetstap ved skattefinansiering av offentlige utgifter, øker myndighetenes insentiv til å redusere offentlige lønninger når offentlige utgifter øker. Etterordet diskuterer lønnsoppgjøret i 1998. Det var et interessant oppgjør fordi det kan synes som om tradisjonen om moderasjon som ble etablert i første del av 1990-tallet ble fraveket. Det gis en oversiktlig framstilling av forhandlingene og utfallet av dem. Også her legges mye vekt på lønnsoppgjøret i offentlig sektor. Forfatterens konklusjon i etterordet forsterker den underliggende tonen i boka om at arbeidstakere i offentlig sektor med høyere utdanning tjener for lite ut fra en rettferdighetsbetraktning. For offentlig sektor peker "[o]pprettholdelsen av utjevningstendensen ... mot at forhandlingssystemet trenger endringer i tiden framover for å fungere til alle parters tilfredshet" (s. 189). Gitt at svært få synes de har for høy relativ lønn, kan jeg imidlertid ikke se hvordan et forhandlingsutfall kan tilfredsstille alle. Forfatteren mener et første skritt vil være å fjerne reforhandlingsklausulene. I disse klausulene innrømmes de første som inngår en lønnsavtale muligheten til reforhandlinger viss andre grupper får en lønnsvekst over et bestemt nivå. Selv om en avvikling av reforhandlingsklausuler sannsynligvis vil favorisere grupper med høy utdanning, er det ikke sikkert at arbeidstakerne i gjennomsnitt vil bli mer fornøyd. Når personer med ulik faglig bakgrunn angriper beslektede problemstillinger,
bør ikke fokusering og tilnærmingsmåte være sammenfallende. På den måten
kan ulike retninger utfordre hverandre og forhåpentligvis bedre forståelsen
av problemstillingene. Det er én god grunn for økonomer til å lese denne
boka. Dessuten er boka interessant for alle som er interessert i viktige
utviklingstrekk i det norske arbeidsmarkedet, både når det gjelder relativ
lønn og de institusjonelle rammene for lønnsfastsettelsen.
Referanser
Bender, Keith A. (1998): The central government-private sector wage differential, Journal of Economic Surveys, vol. 12, 178-220. Freeman, Richard B. og Lawrence F. Katz (1995): Introduction and summary, i Richard B. Freeman og Lawrence F. Katz (red.) Differences and changes in wage structures, The University of Chicago Press. Pedersen, P. J., J. B. Schmidt-Sørensen, N. Smith og N. Westergård-Nielsen
(1990): Wage differentials between the public and private sectors, Journal
of Public Economics, vol. 41, 125-145.
Torberg Falch
|